Okey, kropp.

Hva er det i 2019 vi ikke kommer unna i media?

Kropp.

Min kropp er ikke lenger min kropp, det er alle sin. Sånn føles det hvertfall.

Jeg er overvektig. Så det betyr tydeligvis at alle har rett til å snakke om den. Gi meg tips om hvordan jeg skal gå ned i vekt, minne meg på at koselunsjen jeg har enkelte fredager er fy-mat.

Ja? Tror dere ikke at jeg vet det??
Tror folk virkelig at fy-mat er det eneste jeg spiser?? Når jeg spiser salat, eller noe annet sunt som jeg prøver å basere kosten min på, da er det ingen som sier noe.

Jeg har ikke alltid vært overvektig. Jeg var slank en gang. Jeg følte meg vel.
Dessverre avtok den gode forbrenningen jeg en gang hadde. Jeg la på meg av ingenting.

Mange år og to fødsler siden har jeg lagt på meg godt over 40 kilo.
Det føles ikke bra, men ikke kom her og fortell meg at jeg ikke har prøvd å gjøre noe med det!

Jeg har prøvd alt. Dietter, legge om kostholdet, hatt livsstils coach, PT, you name it!
Jeg går ned litt, så stopper det og jeg går opp igjen. Jeg vet alt om platåer og at det snur igjen. Men ikke på meg.

Jeg er bare så drittlei av å bli sett rart på fordi jeg må handle i en annen avdeling på klesbutikken. Jeg er drittlei av å være den som ikke får henge med de jeg vil, for dessverre så er det gjerne de slanke som er sikre på seg selv som henger sammen. Den «kule gjengen».

Jeg har nok litt skyld i det selv også, ikke misforstå. Jeg hadde er rikt sosialt liv en gang i tiden. Da jeg var slank. Jeg var mer sikker på meg selv.

I dag er jeg ikke så sikker på meg selv, og får da en tendens til å falle utenfor fordi jeg forsvarer meg selv. For at ikke kroppen min skal bli nevnt.

Jeg unngår å spise ute, fordi jeg føler ikke at jeg kan bestille det jeg vil, fordi det er aldri greit at jeg bestiller det jeg vil. Når jeg er ute vil jeg kanskje ha noe annet enn salat, fordi det er noe jeg kan lage hjemme.
Bestiller jeg en burger, så føler jeg at alle ser på meg, og det er det mange som gjør også. Et sånt, burde du spise det blikk.

Værsåsnill folkens. Ikk uglese større personer. Ikke hjelp de uten at de ber om hjelp.

Vær normal! Behandle de som vanlige medmennesker!

Hei der ute

Hei. Dette er min første blogg på lange tider, og vet egentlig ikke hvor jeg skal starte, så jeg bare hopper i det.

Jeg er ei jente i midten av 30-årene. Jeg bor i Akershus, er gift og har to barn. Ei jente som entrer tenårene om en drøy måned, og en gutt på 9. Sammen har vi en hund på 11, som vi fikk gjennom FOD (Foreningen for omplassering av dyr) da han var 7.

Jeg jobber fulltid, og lever et tilsynelatende normalt liv. Veldig mange gjør det, men innenfor de trygge veggene i hjemmene våre så foregår det mye mer enn hva vi gir uttrykk for.

Har du noengang opplevd å føle at du er så alene om å ikke ha det «perfekte» liv? Er du av og til, eller kanskje ofte misunnelig på alle de statusene du ser på Facebook om hvor bra alle har det til enhver tid? Du er ikke alene om det. Mange av oss skriver stort sett bare på sosiale medier når vi har det fint, eller når vi vil skryte av hvor bra vi har det der og da. Ikke alle vil lesse sine negative tanker ut på sosiale medier, og da ser jo livene våre helt nydelige ut. Det er sjelden sannheten.

Vi alle har issues i livet, det er det som former oss som medmennesker. Det finnes mennesker der ute som lever et beskyttet liv, fullstendig skjermet for livet der ute. De har issues de og, bare ikke på samme måte som oss som lever dette «normale» livet.

 

Hvis du kjenner litt på at du kjenner deg igjen, og ønsker å lese en ærlig blogg, så følg med videre, jeg har nemlig skrivekløe, og så fort jeg har bestemt meg for neste innleggstema så kommer det en post til.

 

 

css.php
Driftes av Bloggnorge.com | Laget av Hjemmesideleverandøren
Denne bloggen er underlagt Lov om opphavsrett til åndsverk. Det betyr at du ikke kan kopiere tekst, bilder eller annet innhold uten tillatelse fra bloggeren. Forfatter er selv ansvarlig for innhold.
Personvern og cookies | Tekniske spørsmål rettes til post[att]lykkemedia.[dått]no.